Da er jeg i London.
Eller rettere sagt, jeg har vært i London i nesten 2 uker nå.
Oliver og jeg bor i egen leilighet ganske så sentralt, ca 20 minutter unna sentrum med stor S.
Det er ganske rart å bo i London egentlig, rart og godt og litt ensomt på samme tid.
Jeg har alltid hatt lyst til å bo her, og nå er det virkelig.
Noen dager må jeg klype meg i armen og innse at jeg bor her. Det er nemlig veldig lett å falle inn i rutiner som man har hjemme, både på godt og vondt.
For eksempel i dag:
Jeg kjedet meg noe grusomt. Jeg hadde fri fra skolen, bikkja var i hundebarnehage og jeg skulle lese og bli klok. Etter ca 10 minutter på biblioteket gikk jeg lei, og dro hjem igjen.
Stakk en tur innom Starbucks før jeg slengte meg på sofaen og oppdaterte meg på nytt om familien Kardashian på TV.
Mens jeg lå der og syntes synd på meg selv og ikke så noen lyspunkter (okei, kanskje litt vel dramatisk) ringte Marie. Etter samtalen følte jeg meg betraktelig mye bedre.
Sender og en varm og god klem til Mr. Christer og mor og far Solbakken som har sett en litt mindre sjarmerende utgave av selveste i dag.
Nå er det ikke slik at jeg dæver av kjedsomhet hver dag, og har det skrekkelig og egentlig lengter veldig hjem til mormors grønnsakssuppe hvert minutt av dagen. Eller grønnsakssuppa kunne jeg godt tenkt meg, for mormor lager faktisk den beste i hele verden.
Selvfølgelig savner jeg venner og familie, det er jo naturlig. Alt av følelser man får når man flytter og er selvstendig i en ny by er egentlig ganske normalt og logisk, men det er ikke alltid man kommer på det.
Men før noen tenker "stakkars Karoline som bor i egen leilighet midt i London", så kan jeg trøste dere med at det egentlig går ganske så bra.
Studiet virker helt supert, midt i blinken. Jeg tar et fag som heter "TV-Drama" hvor vi skal jobbe i nye studioer designet av Sony til alskens millioner pund, og lage både kortfilm og manus. Jeg tar "Shakespeare in performance" og skal kose meg med rundtur på The Globe, samt faktisk lære mye spennende om hvordan legge regi på Shakespeare stykker.
Bortsett fra det geniale studiet bor jeg og veldig bra (bortsett fra søppelmonsteret utenfor som bare vokser og vokser). Egen leilighet og greier med både TV, internett og komfyr. Jeg kan og skryte på meg å ha den bratteste trappa i hele London. Så når jeg kommer hjem til jul kommer alle til å misunne mine slanke, flotte leggmuskler (dere er herved advart).
Gata jeg bor i er digg. Det er cafeer, restauranter, neglesalonger, frisører og fruktbutikker hånd i hånd. Distriktet jeg bor i er et populært distrikt å bo i, særlig om du er av jødisk tro. Med alle kostymene som vandrer rundt føler jeg at jeg er en del av "Spelemann på taket" hver gang jeg setter foten utenfor døren. Jeg går egentlig og venter på at alle plutselig skal danse, holde hendene over hodet og synge "Traditiooooon, tradition", men det har ikke skjedd ennå. Jeg lærer og mye om jødedommen mens jeg er her, og det er kult. En ting jeg har lært er at de er redd hunder, særlig min 7 kilos hund som ser ut som en teddybjørn. Hvis noen vet hvorfor, fortell meg gjerne.
Det er vanskelig å ikke virke rasistisk eller antisemittisk(eller hvordan det skriver) når du omtaler folk som jøder, så bær over med meg.
Etter å ha syntes synd på meg selv i dag minte mamma meg på at jeg nå faktisk kan utforske London mens jeg har et par dager fri fra skolen denne uka. Smart den dama. Er det rart hun ble lege si?
Så nå er teaterbillett til Wicked booket. Matine på onsdag. Deeeeeeilig!
Oj, dette ble mye tekst og ingen bilder. Men fortvil ei, jeg legger snart ut noen snapshots av all action som skjer her fra sofakroken;-)
