Wow, det er lenge siden jeg har skrevet gitt.
Mye har skjedd, spennende ting.
I September søkte jeg nye skoler, nemlig University of York og Drama Centre London. University of York tilbyr, som eneste skole i England, BA-programmet "Writing, directing and performance" med 20 plasser, og Drama Centre London tilbyr det prestisjefylte BA-programmet i Directing med 5(!) plasser.
I Desember fikk jeg vite at jeg er kommet inn i York, og i Januar fikk jeg beskjed om at jeg var en av 30 som var innkalt på intervju på Drama Centre London. Wohoo!
14. Februar, selveste Valentine's Day, skulle intervjuet ta plass i London og jeg fikk beskjed om å lese "En midtsommernattsdrøm" av Shakespeare, forberede 300 ord om hvorfor jeg ville studere på dette programmet og levere inn CV og bilde av meg selv.
13. Februar pakket jeg sekken og hoppet på toget som tok meg til metropolen London. Etter 5 timers togreise og taxi-tur kom jeg fram til hotellet. La meg si det slik: Lider du av klaustrofobi - ikke bestill rom på Shaftesbury Premier Notting Hill Hotel. Kjempeflott rom, men du må være ganske bøyelig og tøyelig for å komme deg fra senga til badet.
Etter at jeg hadde pakket ut bestemte jeg meg for å gå ut og finne noe å spise. Jeg kjenner meg selv såpass at retningssans ikke er en av mine store egenskaper, så jeg tenkte for meg selv "Ikke gå langt, ikke ta til høyre eller venstre, finn et sted å spise som er like ved et kjent landmerke slik at du finner veien tilbake".
Planen var god, retningssansen var ikke så god.
Jeg spiser, pakker sammen sakene, betaler, går ut døra av restauranten og tenker "hvor er jeg?".
Med andre ord, jeg ante ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle. Så etter å ha trasket langt, og lenger enn langt, fant jeg tilslutt fram til hotellet igjen. En liten utflukt rett og slett.
Dagen etterpå gikk jeg inn i matsalen på hotellet. Det var fullt av hjerter, roser og teddybjørner, det var jo tross alt kjærlighetens dag.
"Happy Valentine's Day. How many people will be joining you for breakfast?"
Servitøren så på meg og smilte.
Jeg hadde ikke lyst til å skuffe henne, og holdt på å si "We will be two, me and my lover, Brad Pitt. He just popped out for a second to buy me a gazillion roses and balloons".
Men, let's face it. Jeg hadde sett rimelig patetisk ut når hun hadde funnet ut at Brad Pitt var opptatt med å kurtisere Angelina Jolie og deres hundre unger.
Så istedenfor gjorde jeg meg rak i ryggen, holdt hodet hevet og hvisket "Only me...it's only me".
Hun så på meg med medlidenhet og sa at jeg kunne sitte akkurat hvor jeg ville. Hurra!
Da jeg liker å være tidlig ute bestilte jeg taxi halv 11. Intervjuet var klokka 12. Rask hoderegning tilsier at jeg da skulle ha 1 1/2 time fra hotellet til Drama Centre London. I følge google maps skulle kjøreturen ta 15 min. Altså hadde jeg mer enn nok tid til å komme dit, gå på do, drikke vann og forberede meg. Easy peasy? Not so much.
15 min går, 30 minutter går....
"Are we there yet?" spør jeg, akkurat som da jeg var liten og var lei av å kjøre bil.
"Soon my love, only 10-15 more minutes down the road" svarte taxi-mannen.
Jeg så på klokka. Den var nå kvart over 11, jeg hadde enda 45 minutter igjen og ting så lovende ut.
Klokka 11.30 kommer vi fram til en bakgate der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
"Here we are" sier taxi-mannen.
Jeg ser ut. Det ser absolutt ikke ut som en skole,heller mer "Norsk kvinne funnet i bakgate i London, forslått og ranet".
Jeg prøver å være høflig, men bestemt og sier at det kan ikke stemme.
Taxi-mannen står på sitt, men det gjør jammen meg jeg også. Det ender opp med at jeg ringer skolen og spør om veibeskrivelse fra hvor vi nå enn er. De snakker lenge med taxi-mannen (værsegod btw One Call, her får dere litt ekstra penger fra meg". Taxi-mannen nikker og smiler. Han gir alle signaler på at han vet hvor han er og hvor han skal. Takk og lov. Han legger på, snur seg rundt til meg og sier
"Yeah, I don't know where that is, but I'll give it a shot".
Vi kjører i nye 15 minutter, klokka er 11.45. Jeg har altså 15 minutter igjen til jeg skal være der.
"Here we are" sier taxi-mannen igjen og nærmest kaster meg ut av taxien. Jeg går ut og puster lettet ut, 30 pund fattigere og med litt høyere puls enn da vi startet kjøreturen.
Men hvor er jeg? Dette er ikke skolen!
Jeg ringer opp skolen igjen og får ny veibeskrivelse. Heldigvis er jeg bare 15-20 minutters gåtur unna, men det er også tiden jeg har før intervjuet starter.
Derfor hopper jeg inn i ny taxi, gir han veibeskrivelsen og han kjører av gårde i rasende fart. Han slipper meg av ved en bru, ber meg løpe over den og sier at skolen er på andre siden. Heldigvis har han helt rett.
Klokken 12 løper jeg inn døra.
Heldigvis er de 15 minutter forsinka. Jeg setter meg ned, får pulsen i normalt tempo igjen og takker gudene jeg ikke tror på for at jeg rakk det.
"Karoline Solbakken?"
En dame stikker hodet ut av døra.
"We are ready for you".
