Jeg er og snart ferdig med mitt første år på skolen. Neste år(til høsten 2012 for de som ikke er så akademisk begavet som meg, og derfor ikke skjønner hva jeg mener) setter jeg nesegrevet i retning London.
Men, nok om det, tilbake til hva jeg egentlig skulle blogge om:
Husker dere de teite t-skjortene alle de kule kidsa på skolen bar med stolthet første skoledag etter sommerferien?
Nå er det forsåvidt jeg som har reist sjæl, og jeg fikk ikke en t-skjorte. Men jeg fikk en halvt ødelagt tann. Vi kjenner alle til mytene om England's dårlige tannhygiene, og vi har alle sett bilder, som f.eks dette:
Side-note: Britene har ikke hørt om denne myten(som forresten ikke er en myte), så hvis du ikke vil bli kjeppjagd med høygaffel og fjær og tjære bør du holde dette for deg selv.
Annnnnyhow, jeg kom hjem fra skolen i dag, satte meg godt til rette i sofaen og tok en bit av en nyoppdaget delikatesse, bedre kjent som vegansk fudge. Det knaste godt i denne godbiten, og du kan tenke deg uttrykket mitt da jeg fant ut at det slettes ikke var karamell jeg tygde på, men heller en bit av min egen tann. Hvit i fjeset spyttet jeg ut hva som føltes ut som hele tanngarden, men i virkeligheten var en mikroskopisk del av en tann, ut i søppelbøtta. Deretter hev jeg meg rundt til telefonen til den som kunne svare meg på hva jeg skulle gjøre nå, nemlig pappa. Jeg kunne visst slappe av, så lenge det ikke gjorde vondt.
Så nå sitter jeg her, tannlaus, og kjenner etter om det gjør vondt eller ikke. All sympati og empati kan sendes i form av gaver eller penger.
Mitt blendahvite smil må nå skjules bak mine Angelina Jolie lepper i et par uker til jeg kommer meg hematt til Hamar og får fikset tanna. Jeg stoler nemlig ikke på britiske tannleger(jamfør, se bildet ovenfor).
Jeg er ikke sjenert, bare tannlaus.
Takk og lov at jeg ikke har en dramatisk nerve i kroppen, er en tøff sjel og har en veldig høy smerteterskel. Ellers hadde dette friket meg litt ut.
