Når enden er god, er allting godt (eller no sånt)

Dagen i dag startet litt mer frustrerende enn de andre så langt.

Forhistorie: Jeg bor ikke inne i byen Penryn, men litt utenfor. Kjempeflott sted er det, men ikke alltid så lett å komme seg herifra. Med bil eller sykkel er det ikke noe problem, men jeg har ingen av delene (ennå).
Derfor bestilte jeg drosje i dag for å komme ned til Falmouth for å møte mams og paps.
Lett sier du? Lol, som lillebror ville ha sagt.

Historien: Jeg bestilte fra det vanlige drosjeselskapet, men fikk nå en dame som ikke ante hvor jeg bodde. Jeg prøvde å forklare etter beste evne. Men let's face it: Hvor godt får man gitt veibeskrivelse når
1. Engelsk ikke er ditt første språk
2. Du er ikke kjent i området
3. Damen på telefonen var lettere irritert etter bare 2 min (vi snakket sammen i 30 min, værsågod Chess)

Ihvertfall, jeg fikk derfor ingen drosje. Mams og paps kunne heller ikke veien, og da fikk vi ikke møtt hverandre.

Trist historie? JA
Men er det slutten på mitt britiske eventyr (eller resten av dagen) NEI

Min mor og far er jo meget skolerte og fant nemlig kart på pappas Iphone. Deretter fikk de bestilt en drosje anbefalt av hotellet, kjørte opp til meg og plukket meg opp.

Så spiste vi en skikkelig god middag på et sted som heter "The Warehouse". Er du i byen, dra dit. Anbefales virkelig. Så nå må dere kommer på besøk mine kjære venner ;-)

Mens vi sitter og spiser får jeg melding av Elliot. Han gjør plass til hundeseng til Oliver, og lurer på om han kanskje heller vil ligge på rommet mitt istedenfor alene. Å, lykke. En stor bekymring *poff* borte.
På veien tilbake ringer hundetaxien meg (That's right. Bikkja kjører taxi fra London til Penryn. Han er ganske fin på det). Hun er kjempekoselig og informerer meg om at Oliver kommer tirsdag morgen.

Hjemme igjen møter jeg Rebecca og slår av en prat. Er veldig fornøyd med meg selv som klarte å føre en samtale uten for mye "ehm" og "uhm".

Nå ligger jeg i senga, nydusjet. Dette var en veldig fin dag :-)